Vintrene er harde for den fattige familien, og de vet aldri om de kommer til å ha nok mat vinteren gjennom. Når familievennen Matti forteller om havets åker i Ruija vekkes en drøm i Heikki – han vil til Ruija. Sult, nød og eventyrlyst gjør at Heikki etter hvert bestemmer seg for å dra nordover.

I litteraturen er reiser ofte sammenfallende med personlig utvikling; det er også tilfellet for Heikki. Han får plutselig mer ansvar enn han ba om, og det krever at han tar voksne avgjørelser. Reisen nordover blir og mer spennende enn han i utgangspunktet hadde sett for seg – både mennesker og natur viser seg vennlige og farlige.

Kristiansens språkføring er leken og variert, ispedd kvikke, lokale ordspråk. Personenes stemmer har fått nordnorsk dialekt. Det kan virke pussig, siden de egentlig snakker finsk, men det er vel ment å vise at de kommer fra distriktet. Avstanden mellom sentrum og periferi kommer også tydelig frem gjennom unge Heikkis ekstase i det de reiser mot Oulu med tjæretønnene. Han aner ikke hva han kan forvente.

I denne romanen som i så mange av Kristiansens andre utgivelser, er ensomhet, lengsel og identitet sentrale tema. Romanen kan være interessant og underholdende lesning for både yngre og eldre voksne.

Utgitt av Grøndahl & Søn forlag, 1978.