Samlingen innledes med en historisk oversikt over hendelser og strømninger som har påvirket beslutningstakerne i Norge. Med det skaper redaktørene Nik. Brandal, Cora Alexa Døving og Ingvill Thorson Plesner en ramme rundt de enkeltstående forskningsartiklene. Boken har tre hoveddeler. Den første handler om politikken som ble ført overfor minoritetene på 1900-tallet. Den andre viser hvordan denne historien påvirker minoritetene i dag. I den siste delen er det fokus på fremtidsperspektivet – hvordan man basert på tidligere erfaringer kan gi minoriteter en bedre behandling fra nå av.
De enkelte artiklene fokuserer på ulike minoriteter og varierte aspekter ved norsk politikk, men noen observasjoner er likevel mer gjennomgående. Blant disse er fokuset på hvordan minoritetene har blitt omtalt i både presse og politikk. Fremstillinger av minoritetene (med unntak av jødene) som førmoderne, primitive og usiviliserte, som utgjør en trussel for majoritetsbefolkningen, går igjen i flere artikler.
Redaktørene skriver at utviklingen av det moderne samfunn med det det innebar av standardiserte måter å ha kontroll over innbyggerne på, for eksempel gjennom skattelegging, gjorde at de som ikke passet inn i denne modellen måtte lukes ut. Det gjaldt blant andre minoritetene. Tradisjonelt livsgrunnlag som håndverk, handel m.m. ble truet av industrialisering og modernisering.
Historieprofessor Einar Niemi skriver om fornorskingspolitikken som ble ført overfor samer og kvener. Niemi går tilbake til 1800-tallets minoritetspolitikk for å forklare tankene bak tiltakene som ble satt i verk for å kontrollere minoritetene i nord. Flere av tiltakene gjaldt skole- og språkpolitikk. Hovedmålet til myndighetene var assimilasjon, altså at minoritetene skulle bli mest mulig lik majoritetsbefolkningen. Det betød også å snakke norsk fremfor samisk eller kvensk/finsk. I nord ble minoritetspolitikken flettet sammen med utenrikspolitikken på grunn av samenes og kvenenes tilhørighet til flere nasjoner. Det ble reist tvil om grenseminoritetenes lojalitet og tilhørighet.
Verena Schall fra Språkrådet gjør rede for de ulike minoritetsspråkenes status i Norge i dag – deriblant kvensk. En av grunnene til av kvensk fremdeles finnes tilskriver Schall læstadianismen. I forsamlingene fikk kvenene bruke sitt eget språk, mens det var mange andre steder de ikke fikk bruke språket sitt. Schall gjør også kort rede for arbeidet med standardiseringen av kvensk språk. Hun gir Alf Nilsen-Børsskog æren for å ha skapt grunnlaget for en slik prosess. Videre forklarer hun at Kvensk språkråd og Kvensk språkting ble opprettet i 2007 for å komme med henholdsvis anbefalinger og vedtak. Eira Söderholm utarbeidet samtidig en kvensk grammatikk (Kainun kielen grammatikki).
Boken vil naturligvis blir brukt ved høyskoler og universitet, men stoffet er presentert slik at det også er av allmenn interesse.
Nik. Brandal er historiker og høgskolelektor ved Bjørknes Høyskole. Cora Alexa Døving er seniorforsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Ingvill Thorson Plesner er seniorforsker ved Norsk senter for menneskerettigheter og tilknyttet Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.
Cappelen Damm akademisk, Oslo 2017