Med barndommens oppvekstmiljø som bakteppe valgte han partisanene og innvandringa fra Finland og Tornedalen som litterære hovedtemaer. På begge felter har han vært en pioner, men Maliniemi konsentrerer seg denne gangen om kvenforfatteren Eriksen, og går særlig i dybden på de to bøkene Vandrere i grenseland (1973), som hun definerer som en halvdokumentarisk roman, og ungdomsromanen Flukten til havet (1985).
Vandrere i grenseland handler om kvenenes migrasjon og bosetting, og beveger seg i tid mellom flere lag av historie og forfatterens samtid. Stoffet er gruppert i kapitler som dels behandler historiske fakta og årsaksforhold, dels er forfatterrefleksjoner, andre er i reportasjeform og inneholder intervju med enkeltpersoner av kvener/finskætta i Varanger. Boka har også to bidrag i reint skjønnlitterær form. «Knut kven og den onde amtmann» forteller om den historiske personen Knut kven som i 1747 reiste fra Alta til Kongen i København for å tale kvenenes sak, mens den tiårige legdejenta Brita i «Reisen til havet» blir en litterær representant for barnevandringa fra Tornedalen til Nord-Troms i nødsårene på 1860-tallet.
Handlinga i ungdomsromanen Flukten til havet, med undertittel Juhani og Hilja, er lagt til Nord-Finland. Unggutten Juhani drømmer om å kunne reise til Ruija, der det er levebrød og mat nok til alle. Han har et nært vennskap med nabojenta Hilja, som allerede har bestemt seg for å dra til sin farbror Reino i Vesisaari. Etter at Hilja har dratt, blir forholdene stadig verre for Juhani og hans familie, og i det store sultåret 1867 bryter også Juhani opp og begir seg på vandring mot Varanger, ekstra motivert av håpet om å møte Hilja igjen.
Kaisa Maliniemi peker på noen fellestrekk ved kvenlitteratur som hun også ser i Hans Kristian Eriksens bøker. Den søker bakover i tid og vil finne årsaker til at kvenene kom til Norge, den beskriver vanskelige livsvilkår i hjemlandet og holder fram bildet av havlandet Ruija som det lova landet. Den undersøker også den innbyrdes opplevelsen og oppfatninga av å være kven/finskætta i et mangekulturelt samfunn, og den skrives fra et ståsted på innsida. Maliniemi betegner det som en form for opprinnelseshistorier som uttrykker felles følelser av tilhørighet og identitet.
Artikkelen trekker interessante linjer til minoritetslitteratur i andre land og kulturer. «Flukten til havet» kan f.eks. leses som en flyktningroman. Som litteraturen om flyktninger i vår egen samtid beskriver den opplevelsen av det nye landet som fremmed, annerledes. Juhani står ved Varangerfjorden og kjenner smaken av salt sjøvann, som for han er ei helt ny erfaring. Saltsmaken har en parallell i smaken av tårer, som igjen kan symbolisere lengsel til hjemlandet.
Kaisa Maliniemi. Hans Kristian Eriksen – kvenforfatter fra Kiberg. I: Varanger årbok, 2017. S. 107-124.
Hans Kristian Eriksen (1933-2014) var født og oppvokst i Indre Kiberg i Varanger, men bodde det meste av sitt voksne liv på Stonglandseidet i Tranøy på Senja. Barndommen var prega av krigshendelser, partisanvirksomhet og tysk nærvær i heimbygda. Han reiste tidlig ut, tok lærerutdanning og virka som lærer og rektor i flere år, men ble etter hvert forfatter og kulturarbeider på heltid. Som forfatter var han en pioner på flere felt, bl.a. østsamenes og Senja-samenes historie, kvenhistorie og partisan- og krigshistorie. Han gjorde et viktig arbeid for natur- og kulturminnevern og kalles far til to nasjonalparker – Ånderdalen og Varangerhalvøya, og han er ikke minst kjent som redaktør for det banebrytende kulturtidsskriftet Nordnorsk magasin, som han var redaktør for fra første nummer i 1978 og fram til 2005. Hans Kristian Eriksen var æresmedlem i Nordnorsk forfatterlag og ble i 1996 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt forfatterskap og sin kulturinnsats.