Hans språkform kler stoffet godt og gir en dåm av urtid og opprinnelighet. Både Holmberg og Fliflet berømmes for å ha ivaretatt det særegne Kalevala-versemålet på en god måte i sine oversettelser. På Kalevala-dagen 28. februar i år ble Mikael Holmberg tildelt Epos-prisen fra Kalevalaseura/Kalevala-sällskapet, mens Albert Lange Fliflet i sin tid ble hedra med tittelen æresdoktor ved Universitetet i Helsingfors.

Kalevala er basert på dikt formidla gjennom finsk-karelsk runosangtradisjon, satt sammen til en litterær helhet av legen og folkeminnesamleren Elias Lönnrot. Verket har femti ulike avsnitt. Det forteller om verdens skapelse, om kamp mellom helteskikkelser, stammer og landsdeler og om sangens magiske kraft, som kan brukes i alle situasjoner. Väinämöinen er den største helten, men mot slutten viker han for Kristusbarnet.

Det er interessant at Reidar Bakke i sin forsking på sangtradisjoner finner strofer av runosang også i Varanger, sunget av informanter fra Vestre Jakobselv. Dette har han beskrevet i en artikkel i Varanger årbok 2003, med barnesangen «Tuu, tuu, tupakkirulla» som eksempel. Sangtrådene i verden går i mange retninger, i dette tilfellet fra Karelen til Varanger. Det er fascinerende å tenke på, og sier også noe om gjennomslagskrafta i muntlig overført tradisjon.

Kalevala. I attdikting ved Albert Lange Fliflet. Aschehoug, 1967
Kalevala. Gjendiktet av Mikael Holmberg. Orkana, 2017
Bakke, Reidar. Kalevala og runosangtradisjoner. I: Varanger årbok. 2003, s. 25-42